Belladonna har kommet til byen

Belladonna ble som liten, satt bort til en venninna av mora. Da foreldrene hennes på nytt hadde klart å skape seg et hjem, var hun såpass integrert i sin nye familie at hun valgte å bli hos dem. Hun besøkte sine foreldre og brødre i skoleferiene, og de skrev ofte brev til hverandre.

Det var stor stas da Belladonna kom inn på operaskolen i London, og hun har i hele sitt voksne liv sunget på alle de store operascenene i verden. De siste årene har hun hatt et engasjement ved operaen i Milano.

Nå som Bestefar har blitt så gammel og ikke klarer å ta vare på seg selv, har hun bestemt seg for å ta et par års pause fra yrkeslivet som profesjonell sanger, sånn at hun kan være i nærheten av sin far på hans siste år, og forhåpentligvis bli litt bedre kjent med sin familie. For å spe på økonomien, tar hun på seg sangoppdrag i nærheten, og hun tar også inn sang-elever, samt tar noen timer ved musikkskolen og som musikklærer/vikar ved barneskolen.

Belladonna er rundt 40 år. Hun er skilt og har to tvillingdøtre. Døtrene studerer og er bare hjemme i feriene. Akkurat nå er de på backpacker-tur rundt jorden, så Belladonna har kun kontakt med dem via Internett.

Det siste som har skjedd i Belladonnas liv er at hun har dated redaktøren i lokalavisa, men hvis ryktene stemmer, er de to nå blitt bitre fiender… Hva som har skjedd mellom dem, aner jeg ikke, men mistenker jo at kanskje Jawa og Kata har hatt en finger med i spillet, eller?

Hva er det med Bestefar Rosmarin?

Dette innlegget er basert på historier Bestefar har fortalt til Katastrofa.

Bestefar er født inn i en rik familie med nære slektsbånd til Tsarfamilien. Familien bodde i St. Petersburg, og han var den yngste i en stor søskenflokk. Faren var komponist og skrev mange fine melodier, og han og hans søsken var også veldig musialske. De hadde ofte selskaper hjemme hos seg, hvor de selv underholdt gjestene med sang og musikk.
Så ble det opprør i landet, og de fattige gikk sammen for å bli kvitt de rike. Det gikk hardest ut over Tsarfamilien og deres allierte og venner, og mange klarte å flykte ut av landet. Også bestefars familie prøvde å flykte, men bare bestefar kom seg ut. Hva som skjedde med hans familie vet han ikke. Han venta lenge på den andre siden av grensa, men resten av familien hans dukket aldri opp på det stedet de hadde avtalt å møtes. Bestefar var den gangen på Katas alder.

(Den Russiske revolusjonen var i 1917)

I St.Petersburg hadde Bestefar levd i luksus, og nå eide han kun det han gikk og sto i, og det var klærne han hadde lånt av en fattig gutt før flukten. Han venta på det avtalte møtestedet i en hel uke, men så ga han opp, og bega seg ut i verden. Det var en tøff verden for en liten gutt, og det var vanskelig å finne noe å spise samt mange ville dyr i skogen som han måtte passe seg for. En dag han nesten var døden nær av sult, dukket en teater trupp opp og disse tok han til seg. De oppdaget fort at han var musikalsk og han ble fort en fast del av truppen.

(Lurer på hvor mange ganger Bestefar har sett ”Reisen til Julestjernen”… Dette er en film som sendes hver jul i Norge. Hendelsen er som følger: Prinsesse Gulltopp reiser ut i verden for å finne julestjernen. Hun blir funnet sovende i snøen en morgen en teatertrupp reiser forbi, og de adopterer henne og hun blir en del av truppen.)

Bestefar reiste rundt i Europa i mange år og da han ble en voksen, bestemte han seg for at han ville se Amerika. Han var så heldig å få plass på Titanic, men han kom for sent, og da han kom på kaia hadde skipet akkurat lagt fra kai. På kaia møtte han en vakker kvinne som sto og vinka farvel til sin familie, og denne kvinnen ble senere hans kone. Kvinnens familie overlevde ikke forliset, og hun ble dermed helt alene i verden, slik som han.

(Titanic forliste i 1912...)

Hans kjæreste arvet foreldrenes hus og en god slump med penger, og hun og Bestefar giftet seg. De levde bra i noen år, og så kom Belladonna til verden, og deres lykke var fullkommen. Men så skjedde det et krakk, og økonomien i hele verden ble ødelagt. Også Bestefar og hans kone mistet alle sine penger i dette krakket.

(Det var et børskrakk i 1929 som fikk ringvirkninger over hele verden.)

For å tjene penger til sin lille familie, valgte han å slå seg sammen med sin gamle teatertrupp. Planen var at han skulle være borte i et år, men det tok han mange mange flere år før han kunne returnere. I mellomtiden brant huset ned, og hans kone og lille datter måtte flytte. Hans kone var så fattig at hun var nødt til å arbeide, og fikk til slutt arbeid som danser og sangerinne ved et varieté teater. I denne jobben kunne hun umulig klare å ta seg av Belladonna, og hun ble derfor nødt til å sette henne bort til ei venninne.

En Sultan var på besøk i byen hvor hans kone arbeidet, og han gikk ofte på varieté, og der fikk han se henne. Han ble totalt forelska, og da han dro hjem, kidnappen han henne. Bestefar kom hjem til et nedbrent hus og hans kone og datter var sporløst forsvunnet. Ved en tilfeldighet møtte han på denne kvinnen som hadde tatt vare på hans datter, og hun kunne fortelle hvor hans kone arbeidet. Han tok kontakt med hennes arbeidsgiver og fant ut at hun hadde forsvunnet med en Sultan. For å gjøre historien kort, så reiste Bestefar ned til Sultanens land og klarte å kidnappe tilbake sin kone. Han hadde brukt opp alle sine penger på reisen og befriinga av sin kone, så de to levde i ytterst fattigdom og måtte tjene penger sånn at de kunne reise hjem igjen. For å tjene penger, spilte han og hun danset og sang.
På sin reise hjem, kom de innom Pet-by en kveld. De fikk lov til å sove i en låve, og om dagen gikk de på torget for å spille og danse. På kort tid ble de så glad i byen, og da de kom over et lite søtt hus som også sto tomt, flyttet de likeså godt inn. Belladonna hadde bodd så mange år hos sin nye familie, trivdes på skolen og hadde mange venner, så hun ville ikke flytte hjem til sine foreldre.

(Jawa og Kata spekulerer litt på hva en Sultan er. Såpass har de fått med seg at en Sultan er en mann som bor sammen med mange koner. De har kommet fram til at en Sultan må være en svært sulten mann, og årsaken til at han har så mange koner er at de skal lage masse mat til han. Og ettersom det er så mange koner, så kan de også bytte på å lage mat slik at de slipper å lage mat til han hver dag.)

Bestefar og hans kone, som han noen ganger kaller min kjære Louise, og andre gangen for min herlige Kathinka, skapte seg et hjem i Pet-by og her ble også Villemon og Fillifjong født.

Denne Louise Kathinka (eller omvendt) er i dag død, og hennes ånd svever rundt i huset og holder Bestefar med selskap. Bestefar er nå blitt en gammel mann, og han klarer ikke lenger å vaske seg selv. Nå og da dukker det opp en hjemmehjelp, rekvirert fra kommunen, for å hjelpe han sånn at han kan få en dusj. Heldigvis har han også familie som kan hjelpe han med å holde huset rent og hjelpe han sånn at han kan få et bad. Katastrofa er veldig flink til å vaske ørene hans, men det er nok mer for at hun vil være sikker på at han hører de historiene hun forteller han. Nabokonene forbarmer seg også over Bestefar, og kommer stadig med mat til han.

Bestefars fingre har blitt for stive til å traktere fiolinen, og stemmen hans er blitt rimelig sprukken og falsk, så det er ikke så mye musikk i hans hjem lenger. I stedet har han startet en butikk hvor han selger gamle og nye ting, og dette gir han stor glede. Inntektene hans går til å kjøpe Mysterie-bokser, og skattene han finner der, legger han ut til salgs i butikken sin.

Katastrofa besøker Bestefars butikk hvor han selger gamle og nye ting.

(Etternavnet Rosmarin er ikke så veldig russisk, så mest sannsynlig er dette et etternavn han har tatt etter at han ble medlem av denne teatertruppen. Hva han egentlig heter er det visst ingen som vet. Litt usikker på om han vet det selv...)

Katastrofas nye venner

I den siste tiden har Katastrofa gjort en del nye bekjentskaper, samt klart å lokke fram bestefaren sin. Muffelatio har hun kjent i lang tid, men det er nå først hun har klart å presentere han for sine andre venner. Muffe, som han kalles til daglig, er en sjenert pet, men det ble straks enklere for han å ”vise seg fram” etter at han fikk støtte av sin Bestemor, Granny Drucella, og sin nye kjæreste, Gay Thomas. Muffelatio er forresten oppkalt etter en trylleformel som er brukt i Harry Potter.
En annen personlighet som har dukket opp i Pet Society er Belladonna. Hun er Katastrofas tante, og ettersom hun er en pet jeg styrer, så skal hun få en egen presentasjon her i bloggen.

Bestefar er i følge Katastrofa, en spennende kar. Jeg har lenge hørt henne nevne Bestefar og har inntrykk av at hun har et godt forhold til han. Så hvem er denne Bestefar? Er han virkelig Katastrofas bestefar, eller er han alles bestefar? Til det har jeg kommet fram til at han er bestefaren til Katastrofa. Foreldrene til Wilhelmina, Katastrofas mor, er begge døde, så denne Bestefar må da altså være faren til Fillilfjong og Villemon, og dermed også Oldemors svigerfar. Men hvor er Bestemor? Er det den samme som Muffelatios Bestemor? Til det har jeg kommet fram til at svaret må være nei.

Katastrofa har gjenfortalt en god del av de historiene bestefar har fortalt henne mens han har fôra henne med pannekaker. Om alle historiene er sanne, og om noen i det hele tatt er sanne… Tja… Disse lever jo i en Pet-verden, og der kan vel alt gå an?

Belladonna datet redaktøren i lokalavisa i Pet-by i forrige uke, og da kom hun på den smarte ideen å be Jawa og Kata om å skrive et intervju av Bestefar som kunne trykkes i avisen. Redaktøren sa det var greit, hvis intervjuet var skrevet av barn. Vel, det hele har ”kokt bort i kålen”, og det har heller ikke blitt noe forhold mellom Belladonna og denne redaktøren, men det er en sak jeg ikke kjenner til. Jo da, jeg styrer Belladonna, men… disse pet’ene har en tendens til å skape seg et eget liv utenfor min styring. Bare se på Fillifjong, han har jeg null kontroll på, og ikke snakk om Katastrofa! Sukk.

Dette innlegget har allerede blitt ganske langt, så jeg skal heller gi en presentasjon av Bestefar i et eget innlegg; basert på de historiene han har fortalt Katastrofa og som hun har gjenfortalt til meg.

Bilder av hennes "nye" venner:

Bestefar

Katastrofa hilser på Granny Druzella

Katastrofa besøker Gay Thomas som viser henne huset sitt.

Velkommen til byen, tante Belladonna.

Katastrofa gir sin gode venn, Muffelatio, en varm "kom-ut-av-skapet"-klem.

Forsøk på slektstre

Disse to slektstrærne viser den nærmeste familien til Kata, Jawa, Velvet og Binzer.

Mysteriet med Hideeni

Nå er Katastrofa virkelig forvirret her altså! I går lå hun i buskene hos Amarant og spionerte, og hva tror dere hun fikk se der? Jo, Hideeni kom snikende inn i hagen, satte opp en stige opp til soverommet til Amarant, kledde av seg kalkunkostymet som han gjemte bak en busk, og klatret opp stigen. Videre så hun at Amarant åpnet vinduet og slapp han inn. Og hvem er Hideeni? Jo, selveste Sasha, en av Amarants beilere/friere.

Nå trodde jo Katastrofa at hun endelig hadde klart å løse gåten om Hideeni, og løp til Oldemor, Tot og Jawa for å fortelle hva hun hadde oppdaget. Tot mente bestemt at det ikke kunne stemme for Sasha er i Paris og er veldig opptatt med neste års kleskolleksjon. Kata vet hva hun har sett og nekter å gi seg.

Fillifjong og Hideeni diskuterer robotens fortreffeligheter.

Sent i går kveld klarte endelig Fillifjong å fakke Hideeni, og han prøvde å dra av han kalkunkostymet, men… Det var ikke Sasha som var innom kostymet, men en liten søt pet som en dag skal bli julenisse når han blir stor. Hans oppgave i Pet-by er å spre glede; noe som er et ledd i opplæringa til å bli en god julenisse. Men dette vet kanskje Amarant allerede? Hun er jo så snill mot han når han dukker opp; byr han inn på en varm kopp kakao og nystekte appelsinmuffins.

I dag møtte Katastrofa på Hideeni hos en venn av seg, og hun var så frimodig å si: ”Hei, Sasha!” til han. ”Ja, men jeg heter jo ikke Sasha,” hadde Hideeni svart, og så forsvant han som ved et trylleslag. Katastrofa er nå veldig forvirret og skjønner ingenting. Kan det virkelig være to Hideeni’er, eller? Har hun virkelig sett så feil kvelden i forveien? Men hvorfor skulle Hideeni klatre opp stigen til Amarants rom? Fortsatt er hun villig til å sverge at han som klatret opp stigen var Sasha, men hun er nok ikke helt sikker lenger...

Hideeni og Katastrofa på besøk hos Corvette

Fillifjong har lovt å ikke røpe identiteten til Hideeni til så veldig mange. Han har selvfølgelig delt kunnskapen med Oldemor, og nå er målet å prøve å passe på stakkars lille Hideeni sånn at disse trolldomskyndige ungene ikke får tak i han og evt. torturerer han…

Reisen til julenissen

Kata og Jawa satt og så på en film som handlet om en reinsdyrkalv som het Rudolf og som bodde hos selveste Julenissen. ”Enn om vi kunne reist og besøkt julenissen,” sukket Kata drømmende. ”Mm,” mumlet Jawa, ”og da kunne vi ha hjulpet han med å lage julegaver.” ”Kanskje vi hadde lært oss noen knep også, sånn at vi fikk ordnet med julegave til foreldrene våre før jul i år også,” mente Kata. Ingen av de to hadde enda ikke begynt å tenke på hva de skulle gi i julegave til foreldrene og vennene sine enda. Den eneste juleforberedelsen de hadde rukket å få unna var å sende ønskelista si til julenissen, og det så tidlig som i september. Om et par dager var det Lucia.
På TV hadde nå Rudolf gått seg bort, og det var slemme dyr som jaget på han og ville spise han, men Kata og Jawa hadde snudd seg vekk fra TV’n og var i full gang med å planlegge hvordan de skulle komme seg til der julenissen bodde og besøke han. Det første problemet var å finne ut hvor nissen bodde; Finland eller Nordpolen. ”Vi kan spørre Binzer, for små barn vet alltid nøyaktig hvor nissen bor. Når vi blir eldre så glemmer vi sånne viktige ting,” mente Jawa veslevoksent. ”Kan vi bruke PC’n?” spurte Kata, og Jawa nikket og gikk bort til PC’n og skrudde den på. ”Nå skal vi se,” mumlet Jawa, ”hva skal vi søke på?” Han hadde åpnet søkesida til Google. ”Hva med Nisse og Finland?” foreslo Kata. Google var velvilligheten selv og pøste på med sider som handlet om nisse og Finland. ”Han bor i Rovaniemi?” Kata kikket forundret på det første treffet de fikk opp. Etter hvert som de lette, fant de også hjemmesiden til Julenissen i Rovaniemi. ”Det her må være litt for godt til å være sant,” mente Kata. ”Men det står jo her at unger over hele verden sender julegaveønskelista si til han hvert år,” leste Jawa. ”Let mer,” oppfordret Kata, ”så løper jeg over til Binzer og hører hva han vet om julenissen.”
Etter et lite kvarter kom Kata stormende inn til Jawa med ytterklærne på og uten å lukke dørene etter seg. ”Vet du hva Binzer sier?” spurte hun oppkava. ”Han sier at julenissen bor på Nordpolen og at julenissen i Finland er en juksenisse!”
”Nei men Kata da!” Jawas mor kom inn i rommet etter Katastrofa. ”Har du glemt igjen manerene dine i dag igjen?” sukket hun. ”Åh unnskyld Rebecca,” stotret Kata, ”det var bare noe jeg bare måtte fortelle Jawa. Noe viktig noe!” ”Ja, det vil jeg tro.” Rebecca så strengt på Kata. ”Men nå skal Jawa spise middag så nå syns jeg at du kanskje kan gå hjem til deg selv?” ”Hva skal dere ha til middag?” ”Jeg tenkte nå vi skulle ha lutefisk…” begynte Rebecca. ”Ok,” utbrøt Kata, ”jeg spiser hjemme i dag!” Og så løp hun ut av huset, men denne gangen husket hun å lukke ytterdøra etter seg. ”Lutefisk i dag igjen?” sukket Jawa. ”Jeg sa ”tenkte”,” minnet moren hans han om, ”men så ombestemte jeg meg, og så laget jeg spagetti med kjøttboller i stedet!” ”Nam!” ropte Jawa, og løp inn på kjøkkenet.

De neste dagene gikk med på å forberede reisen til julenissen. ”Vi må nok ta fly,” mente Jawa veslevoksent, ”og så hopper vi ut av flyet rett over der nissen bor.” ”Men hvor bor nissen sånn nøyaktig da?” ”Men nordpolen er da ikke så svært. Bare vi kommer dit, finner vi nok fram,” mente Jawa. ”Det er iskaldt der, så vi må ha masse varme klær på oss. Men hva med fallskjerm?” ”Far har en fallskjerm i skapet sitt, men den er veldig stor og tung,” fortalte Jawa. ”Han har en gang vært fallskjermjeger!” fortalte Jawa stolt. ”Det må da finnes noen mindre på eBay vel?” mente Kata. Sagt som gjort hev hun seg over datamaskina og gikk inn på eBay. De fant noen, men alle var beregna på voksne. ”Det ser nok ut som om vi blir nødt til å bruke fars,” sukket Jawa. ”Hva med billetter da?” lurte Kata på? ”Jeg kan tømme sparegrisen min, men det er ikke så lenge siden jeg gjorde det sist, så det er nok ikke nok til en billett der.” ”Jeg låner fra kassa i butikken min,” foreslo Jawa.

På selveste Lucia-dagen hadde de alt klart, og planen var at de skulle snike seg unna når de skulle til gamlehjemmet for å gå Luciatog. Begge hadde fylt sekkene sine med ekstra varme klær, og Jawa hadde i tillegg med seg farens gamle fallskjerm.

En av lærerne som skulle hjelpe til med Lucia-opptoget var Fillifjong, Katas onkel. Han la tilfeldigvis merke til at Jawa hadde en svært så velfylt ryggsekk med seg på skolen denne dagen. ”Har du tenkt deg på langtur?” spøkte han. ”Vi, jeg mener jeg, skal besøke en svært gammel mann i dag,” fortalte Jawa. ”Er det en jeg kjenner?” spurte Jawa. ”Ikke vet jeg,” svarte Jawa, ”men han er nok eldre enn deg.” Fillifjong nikket ettertenkstomt og kikket nysgjerrig ned på Jawa. ”Bor denne gamle mannen langt unna?” spurte han. Jawa nikket bekreftende. ”Skal foreldrene dine være med også?” spurte Fillifjong. ”Nei, vi, jeg mener jeg, skal reise alene. Best sånn,” mente Jawa veslevoksent. ”Han har ikke tilfeldigvis et langt hvitt skjegg?” spurte Fillifjong, ”og rød lue, og så er han veldig glad i grøt?” Jawa nikket og følte seg med ett litt utilpass. ”Jeg må gå og kle meg om nå,” mente Jawa og løp av gårde bort til guttene som kledde seg ut som ternegutter. Fillifjong tok seg en snartur inn på arbeidsplassen sin inne på lærerværelset og fisket fram en knapp. Deretter gikk han bort til Jawa og spurte om han kunne få en liten prat med han. Jawa hadde ikke noe lyst, men Fillifjong insisterte.

”Ser du denne knappen her?” spurte Fillifjong etter at han hadde fått Jawa på tomannshånd. Jawa nikket. ”En gang jeg var svært ung, sånn ca på din alder, så møtte jeg en gammel koselig mann med langt hvitt skjegg og rød lue, og han var veldig trivelig. Dessverre mista han knappen sin og jeg har enda ikke fått mulighet til å gi den tilbake til han.” ”Så fin den er,” hvisket Jawa da han fikk sett nærmere på knappen. Fillifjong nikket. ”Ja, jeg tror den er verdt en masse, og jeg tror at denne mannen vil bli svært glad for å få den tilbake.” ”Men hvordan kan du være sikker på at vi, jeg mener jeg, skal møte den samme gamle mannen som du møtte og som mista knappen sin?” spurte Jawa. ”Nei, det kan jeg nok ikke, men du skjønner, jeg er nok blitt for gammel til å få se igjen denne mannen igjen. Han er av det slaget som viser seg kun for barna.” Jawa tok knappen mellom potene sine og kikket ettertenksomt på den. ”Jeg kan godt ta den med til han, og er det ikke hans knapp kan du jo få den tilbake?” ”Det hadde vært supert,” mente Fillifjong og virket svært lettet. Jawa puttet den inn i lomma si og stengte den igjen med glidelåsen. ”Nå er den trygg hos meg,” sa han og smilte. ”God tur da,” ønsket Fillifjong han.

Å snike seg bort fra Luciaopptoget ble mye enklere enn de hadde tenkt. Luciaklærne pakket de ned i en pose som de gjemte bak noen busker, og så hoppet de på bussen som gikk ut til flyplassen. ”Det her skal bli gøy!” hvisket Kata og hoppet opp og ned på setet av ekstase. ”Hysj Kata,” hvisket Jawa og prøvde å stagge henne, ”vi må se ut som seriøse turister nå!”

Fremme på flyplassen stilte de seg opp i kø for å kjøpe billetter. Køa var lang, og det gikk tregt for å komme seg framover i køa. Jawa hadde tatt på seg sin tunge ryggsekk på magen og hadde farens gamle fallskjermryggsekk på ryggen. Kata hadde sin ryggsekk på ryggen, men hadde i tillegg en stor trillekoffert som for anledningen var tom. Måtte jo ha en plass å ha julegavene i også, ikke sant?

Endelig ble det deres tur, og Jawa fortalte klart og tydelig at de ønsket to billetter til det første og beste flyet som skulle fly over nordpolen. ”Ja ha, og hva heter dere to da?” spurte damen bak skranken. ”Hun hadde egentlig ikke behøvd å spørre for hun kjente dem igjen, i hvert fall jenta med de lyse lokkene og som gikk under kallenavnet Katastrofa. Det var nemlig datra til ei venninne av henne. Jawa fortalte henne det, og så lurte han på hvor mye billettene kosta. ”Skal vi se,” sa damen, men i stedet for å sjekke opp flyavganger og pris, sendte hun like så godt en e-post til Katastrofas mor. Og mens hun venta på svar, lot hun som om hun venta på at PC’n hennes skulle beregne ut hvor mye billettene ville koste. ”Hvorfor skal dere absolutt med et fly som skal fly over nordpolen?” spurte hun nysgjerrig. ”Sånn at vi kan hoppe ut i fallskjerm og besøke julenissen vel,” sukket Kata. ”Ja, selvfølgelig,” svarte damen og lot som om dette var helt dagligdags. ”Men hvordan skal dere vite sånn nøyaktig hvor dere skal hoppe ut da?” spurte hun videre. Jawa og Kata kikket fortvilt på hverandre og tenkte at den dama der måtte jo være helt tett i pappen. ”Jeg skjønner at du aldri har vært på nordpolen.” Jawa så overbærende opp på henne. ”Nei, det har du sannelig rett i,” mente hun.
Damens telefon begynte å ringe og hun unnskyldte seg med at hun måtte ta den. Bak Jawa og Kata begynte køa og bli lengre og lengre, og det var flere og flere sure fjes som dukket opp bak dem. To andre damer dukket opp og satte seg bak hver sin skranke og begynte å ta unna fra køa som Kata og Jawa sto i.
Endelig la damen bak skranken deres ned telefonrøret og sa: ”Det tar jammen meg lang tid å finne et fly som kan ta dere med over Nordpolen ja.” Jawa og Kata sukket. ”Men jeg har fått opp en pris nå,” fortalte hun. ”Meg bagasje blir det 1500,- på hver.” ”Oj!” utbrøt Jawa, ”det var mange penger!” Kata hjalp han med å finne fram pengepungen og sammen begynte de å telle over pengene sine. Jawa hadde akkurat 2958,- kroner på seg og Kata klarte å supplere med resten. ”Det blir bare enveisbilletter det her ja,” sukket Jawa da han så hvor mye Kata hadde igjen. ”Men julenissen gir oss sikkert skyss hjem,” mente hun optimistisk. Jawa var litt betenkt men gikk med på det til slutt og slengte pengene opp på skranken til damen. Damens telefon ringte igjen, men denne gangen brukte hun kort tid i telefonen. ”Ja jeg får vel regne over her jeg da,” sukket hun da hun så pengehaugen med ti-ere, kronestykker, 20-kronestykker og noen femtilapper og hundrelapper. ”Dere har ikke større penger?” Jawa ristet på hodet. ”Ikke bankkort heller?” Jawa ristet på hodet igjen. ”Jaja,” sukket damen og begynte å telle. Mens damen telte, kikket Kata seg rundt omkring, og plutselig får hun øye på to personer som kommer i full fart mot der de sto. Det var nemlig hennes mor og Jawas far. ”Jawa,” hvisket hun skrekkslagent, ”se der?” Hun pekte forsiktig mot der foreldrene deres kom gående. ”Ojojoj,” sutret Jawa da han så det samme som hun så. ”Kom vi løper,” var Katas første tanke, og dro Jawa med seg. Men Jawa var rimelig sliten av å bære en tung ryggsekk på magen og en like tung en på ryggen så han snublet så lang han var og rullet et par ganger rundt på gulvet. ”Hvor har så du tenkt deg unge dame?” En smerte hogg tak i det ene øret hennes og stoppet henne i flukten. Moren hadde et godt grep i øret hennes og holdt henne igjen. ”Eh…,” stammet Katastrofa. ”Vi skulle bare…” ”Bare hva da?” morens harde stemme fjernet all motstand i Katastrofa og hun prøvde å forklare at de bare skulle besøke julenissen på Nordpolen. ”Det går da ikke noe fly dit?” mente Jawas far som dro sønnen sin opp på føttene igjen. ”Og hva skal du med min gamle fallskjerm?” spurte faren og stirret storøyd på sønnen da han oppdaga at Jawa hadde hans gamle fallskjermryggsekk på ryggen. De andre som fortsatt sto i kø hadde fulgt opptrinnet med stor nysgjerrighet og da det gikk opp for dem hva disse to små-petsene hadde tenkt, begynte de å skoggerle hele gjengen. ”Dere skulle vel ikke tilfeldigvis hoppe ut fra flyet over nordpolen?” spurte Thomas, Jawas far, applaudert med en ny latterkule fra de som sto rundt. Damen bak skranken samlet sammen pengene og kom bort til dem. ”Her er pengene dine unge mann,” sa hun da hun ga tilbake pengene til Jawa. ”Bruk dem på julegaver i stedet du, tror det er litt smartere,” sa hun med et lunt smil. Thomas og Wilhelmina tok hver sin unge i labben og leide dem ut av innsjekkingshallen. På vei ut, snudde Wilhelmina seg mot damen bak skranken og formet en ”takk” med munnen. Skrankedamen vinket smilende tilbake.

Fillfjong la fort merke til at det var to av ungene som skulle være terner i Lucia-opptoget manglet, og det var ingen problem for han å finne ut at de som manglet var Katastrofa og Jawa. Knappen som han hadde gitt til Jawa tidligere på dagen, var egentlig en GPS-sender. Ved hjelp av mottakeren kunne han se hvor knappen var på vei, nemlig mot flyplassen. Ettersom han visste at Wilhelmina var på jobb, valgte han å ringe til Thomas, faren til Jawa og forklarte situasjonen. Han sa han håpet at Thomas ville tilgi han at han hadde gitt en GPS-sender til sønnen hans, men Thomas var bare svært takknemlig, og lovte å ta turen bort til flyplassen for å se om han fant noen han kjente så alt for godt.
Damen bak skranken var en venninne av Wilhelmina, og med en gang Wilhemina fikk melding fra damen bak skranken, ringte hun tilbake for å be henne trenere billettsalget til hun dukket opp. Og på den måten var det at både Wilhelmina og Thomas troppet opp på flyplassen for å hente hjem hver sin unge.

I åttetida på kvelden tok Fillifjong en titt på GPS-mottakeren sin, og til sin forskrekkelse så han at den var i Bodø. Han ringte med en gang til Thomas for å høre om han hadde kontroll på sønnen sin. ”Haha!” lo Thomas, ”du skal se Jawa har gitt den til en fugl, eller putta den i bagasjen til noen av de andre passasjerene på flyplassen i håp om at de skulle til julenissen.” ”Vel,” Fillifjong dro litt tvilende på det. ”Bare slapp av,” mente Thomas, ”jeg så han i hagen sammen med Kata for et par minutter siden, de kan umulig være i Bodø nå.” ”Oj,” utbrøt Fillifjong, nå er jammen meg GPS-senderen min på full fart over mot Nordpolen, og så fort som det går! Nei, det må være en teknisk feil. Kan ikke skjønne annet.” ”Jaja, du får ha en fortsatt trivelig kveld,” klukket Thomas og la på røret.

Neste morgen sjekket Fillifjong GPS-senderen bare av ren nysgjerrighet for å se hvor i verden den befant seg nå, og GPS-mottakeren viste at knappen han ga Jawa dagen i forveien, nå var på vei bort mot skolen. Han fulgte spent med på hvor senderen befant seg, og kunne se at den tok veien innom huset til Kata, for deretter å ta en avstikker ned til parken, bortom lekeplassen, for så å snu og gå tilbake mot skolen.

På skolen kom Jawa bort til Fillifjong og sa: ”Det var ikke hans knapp.” Og ga Fillifjong knappen. Fillifjong så på knappen og klødde seg i hodet, mens han kikket forundret på Jawa som var på full fart mot nye eventyr.

Morgan's Diary - Part 2

(Note: It's recommended to read part 1 first: http://petsocietyfun.blogspot.com/2009/11/morgans-diary-part-1.html)

Velvet lay quietly in her room. It was dark and she had no idea what time it was, but wondered if it was too soon to continue reading the diary.
The loud ticking from the clock on the wall was driving her crazy. “Tick-tock”, “Tick-tock” … It was as if the time went slower with ever tick and tock and the night ahead seemed like it would never end. Alas, it seemed Velvet must have fallen asleep eventually after all, because the next time she heard the “Tick-Tock”, she was also able to see what time it was since daylight had arrived and was beaming in through her bedroom window.

Someone was knocking on her door.
“Yes?” she said, loud enough for it to be heard on the outside.
“Are you decent?” It was Knold’s voice. “Can I come in?”
Velvet looked down at her night gown, which was long and covered her from neck to knees, yet she felt self conscious so she grabbed a robe and wrapped around herself, then pulled the covers up to her chin.
“Sure,” she finally answered.
The door opened really slowly, as if Knold was struggling with it.
“Are you okay?” she asked.
“Yes, just hang on,” Knold replied as he entered her room, walking backwards.
“Um Knold, I’m decent, you can turn around,” Velvet reminded him.
He kept moving backwards until he was clear of the door, then he turned around and Velvet’s jaw dropped when she saw he was holding a tray with orange juice, pancakes and eggs on it, as well as some toast. He balanced it carefully over to her and placed it on her bed.
“I hope you like pancakes,” he said. “Charlotte really enjoyed them so I think they are OK.”
He blushed.
“You cooked breakfast for mom?” Velvet asked and Knold nodded with a big grin.
“But of course,” he said. “I needed to get her permission to enter your bedroom and with a stack of pancakes in front of her, she couldn’t say no!”
Knold had coincidentally brought enough food for two people, so she made room for him on her bed and they devoured the breakfast together.
“Oldemor taught me how to cook these,” he explained when Velvet commented on the delicious pancakes. “She must have known I would need to impress a girl with breakfast at some point in my life.”
Velvet smiled and nodded.
“Oldemor is clever that way,” she said between mouthfuls of eggs.
After breakfast, Knold brought the tray back down to the kitchen while Velvet showered and dressed before joining Knold and Charlotte downstairs. Her mother was holding the diary in her hands and Velvet’s heart started racing with anticipation.

“Let’s finish the book,” Charlotte sighed. “Knold, will you be a dear and fetch me that whiskey bottle on the counter. I may need it.”
Knold obediently gave her the bottle, along with a proper glass and some ice cubes. Charlotte smiled and patted him on the head. Although she would probably never tell him so, just because of the nature of her upbringing, Charlotte was very impressed with the young man.

“Okay,” she sighed and took a sip from the whiskey. “Here we go.”

August 19th, 1994
Dear Diary. I bet you’re surprised to see me. I know I’m surprised to see you.
The coat of protection I cast upon you has worked well, it doesn’t look like you’ve aged at all, even though it has been 211 years since I last saw you.

I haven’t aged either. The age-old curse has made me the oldest survivor of our family to date. Nobody else has ever lived this long without finding a mate, but then again, none of them had to experience the heart ache that I did. I’ve heard from the villagers that Antara’s spirit is still out there, but I haven’t been able to communicate with her. I can feel her touch through the wind, I hear her laughter through birdsong and I talk to her every day, but of course we can never communicate directly. We are stuck in two different worlds.
Sima, however, I’m able to communicate with. She passed away right after my last entry, but she is by my side every day when I visit the cave. I don’t even have to talk to her. We send thoughts back and forth. Sima has not been reunited with Antara either and we are puzzled as to why, since they are both spirits. But at least we have each other, Sima and I.

So why this sudden comeback you ask. Well. I visited Antara’s cave this morning, as I always do, and I was quite surprised to find a young lady sleeping inside. Upon my inquiry as to how she had found the cave, she humbly told me that she was led there by a strange light and I knew immediately that Antara had guided her there for some reason.

Could this be her? Could this be the one who will free me from my spell so that I may once again join Antara in the after-world? Obviously Antara approves and wanted me to find this woman, and I’m once again inspired to write in my diary.

My feelings about this are mixed. I almost hope that I’m wrong because parts of me still refuse the idea of falling in love with another woman. Then again, I’m longing to be free of this curse and I’m ready to rest. Eternally.

“Ugh, I wish I could travel back in time to him right now and tell him why Sima can’t talk to Antara,” Velvet sighed. “I wish he’d known back then … maybe he could’ve helped Antara moved on right away.”
“But then we would never have known Antara,” Knold reminded her. “And Tot would never have learned so much from Sima.”
Charlotte looked at them both.
“Nobody should mess with time or free will,” she said strictly, giving them "The Look". “You hear me?”
Knold and Velvet nodded.
“Good,” Charlotte said.

August 20th, 1994
Dear Diary.
Yes it’s me, I’m back again! Two days in a row, to what do you owe this honor you must think!

Her name is Charlotte. She ran away from home. People in the village are looking for her, yet her parents don’t seem to want her back. In fact, when I approached them this morning, they completely denied that there ever lived a girl named Charlotte there.

During my daily magic session with my good wizard friend, Fjoller, whom I met many years ago (and that is a different tale altogether), I talked about Charlotte. Fjoller knew their family history and said she was better off finding a life on her own than returning to her parents.
I decided then to withhold my knowledge of her whereabouts from her parents, and wandered out to see her again.
A young man named Fillifjong stopped me on my way out. He had seen Charlotte climbing out the window that night she disappeared, and he told me he felt strangely compelled to tell me the truth. I tend to have that effect on pets.

Oh dear diary, it’s so nice to be back together with you. I can’t imagine whatever stopped me from writing. My heart feels lighter these days, though it’s bound to get heavy again soon if my suspicions are true and Charlotte really is the one I’ve been waiting and hoping for. But for now, I’ll just cherish this moment and this time, as it’s the first time in over 200 years that I haven’t been weighed down by sorrow and I actually wake up with a smile on my lips once again.

“That’s you!” Velvet smiled big and looked at Charlotte. “You made him happy again!”
Her mother’s eyes were dark and her sips from the whiskey glass became more frequent.
“Yes,” she said quietly. “That’s me… and we were very happy.”
Velvet grabbed Knold’s paw and held it tight. She would never want Knold to be unhappy, especially not because of her! It made her realize how sad her father must have felt, even after he met her mother. He had known all along he would break her heart and there was nothing he could have done to stop it.

September 5th, 1994
Dear diary.

Charlotte is the one.

If she only knew that she is the one who will be my savior and my demise all in one. We have spent many hours talking to each other. Her quirky upbringing amuses me greatly. In the beginning she kept calling me “sir” and it made me feel even older then my 300 years, as it made me think of my grandfather.

Of course she can’t see Sima. Sima and I often have conversations while Charlotte is with me, and I’m sure Charlotte can’t help but notice that my concentration is elsewhere at times. There is no way I can explain to her that I’m talking to a dead dragon. Very few would believe me if I made such a statement, and I’m fairly sure Charlotte is not one of those few.

The more I get to know her, the worse I feel about what is about to happen. My only comfort is that she will gain a precious treasure from this and hopefully, she will be able to find love again in the future.

Dear diary, I cannot say I am in love the way I used to be, but I care a great deal for Charlotte and she touches parts of my soul that have been dormant since Antara died. That, dear diary, is as close to love as I’ll ever be again.

September 21st, 1994
Dear diary, I have to find Charlotte a proper home.
For one, I need to separate her, as well as myself, from Antara’s cave. I can’t be a true friend and a lover to Charlotte while Antara’s spirit dwells within the walls of this cave.
Also, Charlotte is in need for a more suitable environment in order to raise this child that has not yet been conceived, but that I know will be on its way soon. It is very clear that her parents does not wish for her to return to them, so before I depart from this world, I will make sure she is well taken care of and has everything she needs.

I will go house hunting tomorrow. Lord knows I have enough money to buy a castle if I so wish, but I think Charlotte would prefer a house by the ocean and that is what I will give her. Oh I can only imagine her smile right now, as she opens the veranda doors and stares at the ocean view for the first time. It makes my heart leap with joy, dear diary.

“Did you smile?” Velvet asked and looked at Charlotte. “When you saw the ocean?”
Charlotte sighed, but nodded.
“Yes dear,” she said. “I smiled. And he smiled. We both loved it so. That first whiff of ocean scent, the blue waves crashing against the shore… the breeze blowing in through the room... It was perfect.”
Charlotte’s eyes glazed over as she stared out the window for awhile, a smile came over her lips and Velvet didn’t want to intrude on her mother’s personal thoughts by asking her to continue reading. At the moment, Charlotte almost looked peaceful. Velvet had never seen her like this.

Velvet motioned to Knold and they quietly snuck outside for some fresh air. It was high noon already. Time had passed quickly.
“Your poor father,” Knold sighed. “What a tragedy…”
“I wonder,” Velvet said slowly, “if I am also cursed? You know… like he was and all his relatives…”
Knold stared at her, the thought obviously had never occurred to him.
“You mean you could live until you are 300 years old?” he said.
Velvet smiled.
“Only if we can find a way to make you last that long too,” she said. “But maybe I’m not cursed… maybe it’s just the men.”
“Maybe,” Knold nodded. “Then again … maybe not.”

They talked for awhile longer, then moved back inside where Charlotte was still lost in thought. As Velvet and Knold sat down by the table, eager to continue with the diary, it was as if Charlotte popped awake again and she continued reading.

September 22nd, 1994
Found a nice house today, dear diary. It’s big and white and the ocean is right outside the walls. Charlotte can stand on her balcony and watch the waves roll in, she can smell the salt stench from the ocean, feel the drops of water on her beautiful skin. She will love it, I know she will.

I will fetch her tomorrow and bring her home, then take her shopping so she can equip the house the way she likes it.

Dear diary, I know that I’m nearing the end of my very long life. I feel it with every nerve in my body and I’ve started to see it clearly in my dreams. I’m saddened that I will not be there to meet my child, but I’m so very tired, dear diary, I’m tired for I have walked this earth for over 300 years and I long to rest. Hopefully I will be able to watch over my child from afar, but that I won’t know until I get there.

I have loved Charlotte to the best of my capability. I am truly fond of her and she has a special place in my heart. Yet I know that truly, for me, there can be only one, and she’s the one I long to meet again very soon. Oh how this curse has made a mockery, not only of my life but of the lives of others around me.

“No wonder he got so mad when we waited so long with releasing Antara’s ashes!” Knold shuddered as he thought back to the day when he lost his eyes and turned brown in color.
“He must have been very disappointed when he finally died and then he still couldn’t be with her!”
“Yeah,” Velvet said.

She didn’t want to say much about Morgan and Antara because her mother’s gaze was so sad. Instead Velvet walked over and hugged Charlotte without a word.
In Velvet’s household, they didn’t hug much. Once in awhile for birthdays perhaps, but that was about it. This time, however, it felt right and necessary and Charlotte sniffled and lifted her whiskey glass to her lips, then she gently brushed Velvet aside and kept reading.

October 15th, 1994
Today I said goodbye to Fjoller. I wanted to do so now because once I start deteriorating, it will be fast and I won’t have time to visit him. He said he will miss our daily magic sessions, but he wished me well and promised to look after my child and her mother, if only from a distance.

I trust him completely and his promise calmed me somewhat, knowing that he’ll be there for them should they need it. My offspring will most definitely be magically inclined and Fjoller will be of great help in helping him or her figuring out the world of wizardry and teaching him or her proper wizardry etiquette!

It’s too sad that my friend Lala turned to the dark side. She too would have been a great resource for my child, however as it stands today, I would fear letting my child near the woman.

Knold’s eyes teared up at the mention of his mother and Velvet squeezed his paw.
“He knew mom,” Knold whispered. “Did you know mom?”
He looked at Charlotte, who shook her head.
“I didn’t meet any of his friends,” she said. “But when we were in Paris, Iron Maiden told me a great deal about the times they had spent with Morgan and it seemed they were good friends at one point.”
“They probably studied magic together,” Velvet smiled. “Just like us!”
The thought made them both smile. Their parents, whom they had really never known, had actually been friends. Yup, destiny was sure a strange being.

October 17th, 1994

Dear diary. This will truly be my last entry.

As I am writing this, a young man named Fillifjong is sitting in my living room. I am handing you over to him today, along with all my gold and valuable possessions, so that he can bring it all over to Charlotte. This house will be Charlotte’s, if and when she decides to return to Pet Society in the future. It’s hers to sell or to live in. I trust Fillifjong not to read you, dear diary, but I’m casting protective spells on you so you won’t fall into wrong hands. Charlotte and Charlotte’s descendants will be the only ones who can open your covers, dear diary, as well as the lock of this chest I am preparing for them.

Fillifjong is going on a journey tomorrow he says, and so I told him he could deliver you to her once he returns from his trip. It may be months before he returns and it pains me to think that in the meantime Charlotte will be waiting for me, not knowing that I will never return. However, this is the way it has to be. I’m going to see her tonight. My dreams have spoken to me, quite loudly as of late, and I’m quite certain that tonight will be the night.

Dear diary, you have been a good and faithful friend of mine. I appreciate you listening to me for all these years, and I appreciate you welcoming me back even after I ignored you for so long.

Farewell old friend.

Farewell Charlotte and farewell little one, may there never be any doubt that I loved you both.
~~~~~~
It was dead silent in the room after Charlotte finished the last word. Nobody knew what to say.
Charlotte’s whiskey was gone. She stood up and handed the diary to Velvet.
“It’s yours,” she said. “Twice is all the times I can stomach to read it… I don’t wish to revisit this again, but I know you will. The book is protected so you shouldn’t be able to wear it out, but be careful with it anyway.”
Velvet held the diary in her hands and petted it like it was a kitten.
“I’ll take care of it, I promise,” she said.
From underneath the table, her mother pulled an old wooden chest and opened it up. Curiously, Knold and Velvet peeked inside and it was full of old clothing, jewelry and coins.
“There are formulas in here,” Charlotte said. “His wizard hats and robes … wands and potions and old reagents…” She closed the chest again. “You can go through it on your own, but it’s all yours Velvet.”
Knold looked he was dying to go through the chest, but he was too polite to ask Velvet if he could join her when she opened up the chest. After all, he didn't want to intrude on her privacy in this matter, which was a delicate and private one.
Velvet lifted the chest up, then looked at Knold.
“Maybe you can carry this for me,” she said.
Knold was eager to help, but when he touched the chest, a lightning bolt shot out from the chest, whizzed by his ear and hit the wall behind him.
“Uh,” Knold said and backed away from the chest. “I’m not touching it a second time. That was a warning if I ever saw one!”
Charlotte didn’t look surprised, it was as if she had seen it before.
“I’ll carry it,” Velvet said and started to move towards the stairs. Knold stood on the kitchen floor. He hesitantly started moving towards the front door.
“Aren't you coming?” Velvet asked and turned around. “In fact, we can call Tot too. I bet there is fun magic things in here that we can play with.”
Feeling relieved, Knold sprinted from the kitchen and up the stairs. They called Tot and soon the trio was buried deep into Morgan’s chest, carefully sorting through all the exciting items he had left behind.

In the kitchen sat Charlotte, slightly buzzed from the whiskey but not buzzed enough to forget the heart aches. Nevertheless, she was relieved to finally have given Velvet the missing part of her past.

With a sigh, she got up from her chair. Thanksgiving was in two days and there was a lot that needed to get done.

After everything had been said and done, Charlotte knew that she still had a lot to be Thankful for.